En ikke altfor velspilt finalekamp, men til gjengjeld en av de mest spennende. Selv om Sparta hadde det meste av spillet og de fleste sjansene, slet de lenge med å få ballen inn bak Solbergs gode keeper. I stedet tok Solberg en heldig 2-0-ledelse i første omgang takket være to selvmål, en ledelse som de beholdt til det gjenstod 12 minutter. Kampens svært dramatiske sluttfase ble preget av massivt Sparta-press og et slitent Solberg-forsvar. De to første Sparta-målene kom på straffespark etter fellinger av Odd Wang Sørensen, satt inn av broren Knut Sørensen, før førstnevnte selv headet inn seiersmålet i sluttminuttet

Mot alle odds

At Solberg skulle nå cupfinalen i 1952 var det svært få som trodde. Laget hadde i etterkrigsårene oftest blitt slått ut i 1. eller 2. runde. Men i 1948 lysnet det. Laget tapte knepent 1-2 mot Sarpsborg, som ble cupmestere det året. I 1950 ble et topplag som Strømmen slått 2-1 i 2. runde. Men Skeid ble for sterke i 3. runde. I 1951 måtte et annet elitelag, Sandefjord, ha ekstraomganger for å slå Solberg 3-2.

1952-sesongen startet ikke så bra. Men etterhvert kom tingene på plass, særlig i cupen. En rekke sterke lag måtte gi tapt: Greåker ble slått 5-1, Odd 2-0, og Selbak 3-1, etter omkamp. Freidig var storfavoritt i 4. rundekampen, men tapte 2-1. En annen favoritt, Raufoss, ble slått 2-1 på Marienlyst. Fra den kampen huskes nok Kåre Moens scoring fra 35-40 meter best. Så fulgte semifinalen, mot Brann, - i Bergen. Det kunne bare gå en vei var alle eksperter enige om. Men fakta er at bergenserne slapp billig med tap 2-1.

Spenningen foran finalen var stor. Skulle Askeladden fra Solbergelva sørge for den største cup-sensasjonen etter krigen? Laget var det første fra lavere divisjoner som hadde maktet å spille seg til cup-finale. Sparta med landslagsspillere som keeper Asbjørn Hansen og center Odd Wang-Sørensen var klare favoritter. Men i Solbergelva, ja hele Eiker og Drammensdistriktet, var det optimisme. Da dikteren Herman Wildenvey ble spurt, svarte han slik: «Solberg-seier, det er klart. Gutta har jo stil og fart.»

Ledet 2-0

Solberg stilte dette finalelaget: De tre brødrene Gunnar Moen, lagkapteinen Reidar Moen, og Kåre Moen. Tvillingene på 19 år, Arne og Tore Hole, Rolf Pettersen, Rolf Karlsen, Sigmund Zachariassen, skoleeleven Leif Simensen, Lorang Solberg og Kjell Arnesen.

Kvaliteten på laget understrekes av at både Tore og Arne Hole, samt Sigmund Zachariassen, ble tatt ut til ungdomslandslaget. Willy Aronsen fra Drammens Ballklubb og Frank Sending fra Vestfossen medvirket til at dette laget ble svært Buskerud-preget.

Et fullsatt Ullevål, med stort Buskerud-innslag, sørget for stor stemning da dommeren Helge Ladim blåste kampen i gang. Solberg-tilhengerne kom i kjempehumør da Solberg tok ledelsen 2-0. De presset Sparta så hardt at de to ganger tvang sarpingene til selvmål. Men så gikk det «gærne veien». Wang-Sørensen scoring, og to straffespark ga Sparta 3-2 seier.
- Det siste straffesparket burde gitt Wang-Sørensen tilbud fra Hollywood. Maken til filming er det sjelden man ser, slo lokalpressen fast. Dommer Ladim var ikke mye populær etter den avgjørelsen.

- Men det var jo et eventyr, slår Kåre Moen og Leif Simensen fast. De husker også fortsettelsen i 1953. Spesielt da 17.000 tilskuere så Solberg slå Vålerengen 5-3 på Bislett. «Solberg har overtatt Mjøndalens rolle i Buskerud», sto det å lese i lokalpressen.
- Det er jo en stund siden, medgir Kåre Moen. Men nå går det fremover igjen. Det jo klart for opprykk til 3. divisjon, slår han tilfreds fast. Og ser fram til 4. oktober, da han venter stort innrykk.

(Drammens Tidende)

Bilder fra finalen